Rocken har en frelser, og hun heter Anna Calvi

Rocken har en frelser, og hun heter Anna Calvi. Calvi er Patti Smith, PJ Harvey, Bruce Springsteen, Jeff Buckley, Neco Case og Nick Cave syntetisert til en overdådig høyere enhet. Man fornemmer alle disse begavede musenes tilstedeværelse, samtidig som en høyest egenartet musiker stiger fram i egen majested. "I‘ll be your man" synger Calvi. Det er et tilbud som ikke er til å stå i mot. Calvi er en av de artistene som får oss til å forstå at en tidlige analysen av rockekritikken som gjennomgående sexistisk - du vet den gangen i hine hårde dager da rocken var den sjangeren som satte standarden for Musikk, og popen og dens "syngedamer" var dens suspekte motpol – i grunnen var altfor enkel, ja en banalisering av hva som her egentlig stod på spill. Rockekritikken var nemlig aldri bare ganske enkelt kvinnediskriminerende – hvilket ikke vil si at den ikke var fordomsfull, generaliserende og tendensiøs – men den var fremfor alt heterofemifob. Det var kritikernes oppgjør med samtidens heteronormative femininitet. De fornemmet – før vi hadde Calvi til å vise veg – at så mange av popens kvinnelige frontfigurer i bunn og grunn var ofre for en stilisert form for femininitet som ribbet dem for alle tegn på karisma, seksualitet – eller autentisitet, for å bruke en litt forslitt betegnelse. Hva de i bunn og grunn etterlyste, slik også jeg i grunnen alltid har traktet etter, var de skeive damenes tilsynekomst – uansett seksuell orientering – de damene som viser en vei ut av samtidens femininiserte kjønnshelvete: baben. Alt blir klart og betydelig, nå når Anna Calvi viser veg.

http://www.annacalvi.com/

Om ”kjønnsnominasjoner” i musikk og scenekunst

Susanne Sundfør setter et prisverdig søkelys på praksisen med å nominere artister i kjønnskategorier, og aktualiserer med det også noen upåaktede fellestrekk mellom scenekunst og populærmusikk som kunstarbeidsmarkeder betraktet. Det er nemlig ikke bare innenfor musikk at kandidater nomineres i kjønnede kategorier, det samme foregår i nominasjoner av skuespillerprestasjoner. Saken Sundfør reiser er prinsipielt viktig fordi vi uten en slik todeling blir nødt til anerkjenne kunstnere som innehavere av kompetanser og egenskaper uavhengig av deres kjønnsstatus. Samtidig er det andre likhetstrekk ved de to kunstfeltene som det er vel så viktig å sette søkelyset på, forhold som en kjønnsdelt nominasjonspraksis fungerer både som et symptom på, og som et underliggende premiss for. Nærmere bestemt opererer begge felt med kjønnsnøytrale betegnelser som ”skuespiller”, ”artist” og ”musiker”, samtidig som selve det arbeidsmarkedet de betegner er gjennomgående kjønnsdelt. I scenekunstfeltet viser eksempelvis en dansk undersøkelse fra 2007 at kvinnelige skuespillere som uteksamineres fra skuespillerutdannelsen befinner seg på et arbeidsmarked med et relativt snevert rolleregister, oppsummert som madonna, hore, mor, amme eller ”hun som blir forlatt” (Kirkegaard & Sjørup 2007). Dette til forskjell fra de mannlige skuespillerne som nærmest kan boltre seg i et rikt repertoar av roller hentet fra ”verdenslitteraturen”, samtidig som også den nye dramatikken i all hovedsak byr på et rolleregister tiltenkt menn. Det ser heller ikke ut til å hjelpe at en rekke slike rollekarakterer i andre sammenhenger er å betrakte kjønnsnøytrale (kirurgen, presten, ordføreren etc); Dersom karakterene skal fremstå som troverdige må kjønnet følge med på lasset, eller slik fortoner det seg når rollene skal fordeles. I musikkbransjen er inngangskriteriene tilsynelatende åpne, mens posisjonene i realiteten også her besettes i henhold til et meget begrenset register for de kvinnelige utøvernes vedkommende, som i hovedsak inntar posisjonene som låtskrivere og/eller sangere, mens de mannlige sprer seg utover hele det etablerte registeret av skapende, produserende og utøvende posisjoner. (Og da har vi ikke engang begynt å se på selve utformningen av artistrollene, og det relativt snevre rommet for selviscenesettelser som eksisterer for kvinnelige utøvere innenfor begge felt). Med kultursosiologen Pierre Bourdieu, som betrakter kulturelle praksiser som en type felt der posisjonene for en stor del er distribuert på forhånd, kan vi si at terningen allerede er kastet innenfor både scenekunst og populærmusikk: I det første tilfellet som et resultat av en mer eller mindre offisielt forankret politikk, i det andre som et resultat av uformelle mekanismer, som ikke desto mindre antar karakter av en selvrepeterende struktur. Når nominasjoner av typen ”beste kvinnelige” og ”beste mannlige” artist /skuespiller fungerer som et underliggende symptom og premiss for at dette kjønnsdelte arbeidsmarkedet skal bestå, så er det fordi de bidrar til å opprettholde forestillingen om kjønn som en avgjørende markør av forskjell, noe som igjen legitimerer og forankrer forestillinger om at visse kjønn passer bedre til eller henger mer ”naturlig” sammen med noen roller og posisjoner enn andre. Vi trenger et oppgjør med disse forestillingene, ettersom de står i vegen for at vi som enkeltindivider og på et fritt grunnlag skal kunne innta det mulighetsrommet av posisjoner som i dag finnes, men som i sørgelig stor grad fortoner seg som reservert det ene eller det andre kjønnet på samtidens kulturarena.

Bra Damer

Bra Damer? Jeg skal innrømme at jeg var skeptisk. I alle fall ambivalent. Et så åpenbart kommersielt fotobok-prosjekt - kvinnelige kjendiser som snakker om seg selv i en bok som ikke har noen annen agenda enn å «vise at Norge renner over av bra damer», og som på toppen av det hele holder hoff i et utstillingslokale på grynerløkka som koster mer enn en gjennomsnittlig norsk plateutgivelse - lukter i alle fall litt suspekt. Særlig ringte alarmklokkene da det under gårdagens seanse ble vist lysbilder akkompagnert av sjelfull musikk (Cyndi Lauper og «True Colours»!) som til de grader skulle få oss, de frammmøtte (en eksklusiv gruppe av Oslos »bra damer» i nettverket «damenes Tale») i førjuls-kjøpsmodus. Selvsagt virket det, og jeg kjøpte boka. Hele vegen hjem følte jeg at jeg hadde gått på limpinnen. Kanskje har jeg bare lyst til å overbevise meg selv om at det var helt greit å la seg forføre. Uansett er jeg beroliget. For etter å ha lest har jeg kommet frem til følgende konklusjon: Ok, dette ER et kommersielt prosjekt, og enkelte av uttalelsene i denne boka viser bare så altfor tydelig hvor inkonsekvente vi ofte er når vi snakker om kjønn. Men Bra Damer gir også et interessant innblikk i mye av den kjønnsurettferdighet som finner sted i et «likestilt» norsk kulturliv, formidlet av damer som vet hva de snakker om og som vet å formulere seg presist når det gjelder. Sånn sett har jeg kommet til, er Bra Damer dypest sett et feministisk prosjekt, selv om forfatter og fotograf Michelsen og Laland Ekeli prøver å gi inntrykk av noe annet. Så kan man bare la seg inspirere av at forlagene ikke ville ha denne boka, men at de bra damene ikke lot seg stoppe, og fant sin egen geniale måte å markedsføre boka på. Av med hatten!

Om kvinner, symptomer og statusfall i norske symfoniorkestre

Per Erik Kise Larsen ble i forrige uke bedt om å kommentere et fremtidig scenario med kvinner i flertall i de norske symfoniorkestre, og gav et svar som sendte rystelser utover eteren. Til Ballade.no og i Musikkredaksjonen på P2 har han forsøkt å rette opp sine forsnakkelser, som blant annet innebærer at han har «tillatt seg å være pessimistisk i forhold til at en sterk fremtidig kvinnedominans i orkestrene kan føre til en lavere status for yrket», for å sitere ham selv. Gjennopprettingen lykkes etter min oppfatning bare delvis, og jeg skal her kommentere hvorfor. Kise Larsen hevder at han utelukkende er opptatt av orkestrenes fremtid, og at han følgelig bare har benyttet sjansen til å kaste inn en brannfakkel om sin syke mor. Dette er han imidlertid ikke alene om i europeisk sammenheng, og vi skal ikke lengre enn til Tyskland og Tsjekkia for å finne sterke konservative krefter som endog går til rettssaker for å holde kvinner utenfor de store symfoniorkestrene med lignende begrunnelser som dem Kise Larsen bringer til torgs. Det er med andre ord grunn til å spørre seg om det muligens er i disse kretser Kise Larsen henter næring til sin pessimisme? Dersom dette ikke er tilfelle, savner jeg like fullt at Kise Larsen tar inn over seg at han kan bli tolket i en slik retning. Kise Larsen bedyrer at han ikke tror at kvinner er dårligere musikere enn menn og at det ikke er her skoen trykker for ham. Utspillets opprinnelige temperatur er likevel egnet til å skape skepsis i forhold til Kise Larsens troverdighet i møte med nåværende og fremtidige kvinnelige orkestermusikere. Slik det også reiser spørsmålet om han tror at det vil hjelpe på statusen om man nektet kvinner adgang, samt hva slags eventuelle andre sosiale grupperinger han mener vil kunne føre til et ytterligere statusfall? Et økende utbud av orkestermusikere med ikke-hvit hudfarge? En flom av «komme-ut» historier blant orkesterets eventuelle homser og lesber? I sitt tilsvar på kritikken fremhever Kise Larsen at han føler seg misforstått, og at dersom en kvinne hadde sagt det samme som ham, så hadde hun blitt «kalt en kvinnesakskvinne», formodentlig som en form for honnør, slik jeg forstår Kise Larsen. Jeg vil i stedet si at Kise Larsen her kan takke sin egen forhastede sammenblanding av symptomer, konsekvenser og årsakssammenhenger, slik han også nokså feilaktig går ut fra at det finnes en enhetlig feministisk front hvor feminister står last og brast med hverandre. Slik er det faktisk ikke. Kise Larsens resonnement trekker veksler på teorier om samfunnets kjønnshierarki og hvordan man tenker seg at dette har konsekvenser for hvordan kvinner og menns handlinger og virksomhetsområder verdsettes. I forlengelsen av dette trekker han også veksler på en gammel og velkjent feministisk hypotese, som i korthet kan oppsummeres i formuleringen «der kvinner går inn, går makten ut». Dette er en sammenheng som det har vært spekulert over i forhold til statusfall innenfor andre tradisjonelt mannsdominerte felt, som for eksempel presteyrket eller legeyrket, hvor kvinner altså etter hvert har kommet inn og markert seg sterkere i økende grad. En slik sammenheng har imidlertid så langt jeg kjenner til blitt avvist innenfor begge de nevnte tilfellene, med referanse til helt andre sammenhenger og prosesser, ikke minst med tanke på hvordan forestillinger om kjønn er i sterk endring. Det er derfor viktig å presisere at selv om slike teorier representerer viktige innsikter i forhold til tradisjonelle kjønnsdynamikker, så kan man likevel ikke gå ut fra at de representerer en form for universell «sannhet» som uten videre kan anvendes i hytt og pine, slik Kise Larsen gjør. Vel nok så nyter den klassiske musikken i dag ikke den samme prestisje som den en gang hadde, og vel nok ser man i dag et oppsiktsvekkende flertall av kvinnelige instrumentalister innenfor den klassiske musikkutdanningens institusjoner (det hører med til bildet at dette er den eneste sjangeren hvor dette er tilfelle, innenfor alle andre sjangere er hovedtendensen nøyaktig det motsatte). Den klassiske musikken har imidlertid lenge vist en nedadgående spiral som skyldes helt andre samfunnsendringer enn den Kise Larsen her forsøker å peke ut, og det innenfor en periode hvor symfoniorkestrets medlemmer i overveiende grad har vært menn. Her er det nok å nevne hvordan forholdet mellom finkultur og lavkultur generelt hviskes ut i vårt samfunn, slik også gamle autoritetsformer og sannheter generelt, så vel som gamle sjangere og medier er satt under et økende press. Hva enten vi snakker om forholdet mellom religion og kirke, offentlig og privat, kjønn og seksualitet, etnisitet og nasjonalitet, institusjonsteater så vel som institusjonssmusikk, film og kinosal, bok og litteratur, så står de alle overfor utfordringer som nye medier, sjangere og trosforestillinger innebærer. Det er derfor å håpe at Kise Larsen i neste runde makter å snu på flisa og spørre seg om hvorvidt og på hvilke måter en økende tilstrømning av kvinnelige musikere faktisk kan bidra til å vitalisere den klassiske musikktradisjonen, og i hvilken grad han har tenkt å fremstå som om han også evner å kunne glede seg over den. Ikke fordi kvinnelige musikere i seg selv behøver å innebære musikalsk nyskapning, men fordi orkestrene da vil kunne fremstå som langt mer på høyde med sin samtid, og med det som mer både interessante og troverdige for et bredere publikum enn i dag. Her tenker jeg også på den rollen tungt finansierte kulturinstitusjoner må ha i forhold til å speile et sosialt og kulturelt mangfold i befolkningen, skal den legitimere sin eksistens. Dette er forøvrig et forhold Teaterhøyskolen i flere år har tatt med stort alvor i forhold til å kjønnskvotere mannlige skuespillere, men som de fleste mannsdominerte institusjoner tradisjonelt har tatt svært lett på. Det norske samfunnet er i sterk endring og symfoniorkestrene står derfor potensielt overfor et både mer mangfoldig og selvbevisst publikum enn tidligere. Disse vil nok vite å sette pris på å få se et større spekter av både kjønn, seksualiteter og etnisiteter utfolde seg på podiet, slik de også kanskje i økende grad vil komme til å forvente å få spille selv! I møte med denne type publikumsutfordringer er det grunn til å anta at trusselen om flere kvinner i orkestrene vil fortone seg som en mild hodepine.

Kjønnsmusikalsk krøll - en sluttkommentar

Det gikk som det måtte gå da MIC nylig samlet forskere, musikere og andre til det første 2-dagers seminaret om musikk og kjønn i sitt slag. AKKS lurte på hvorfor de i sitt 25-jubileumsår ikke var representert på podiet, musikerne lurte på når man skulle slutte å snakke om tall og begynne å snakke om praksis, sangerne var irriterte over å bli omtalt som ”bare sangere”, flere lurte på når man skulle begynne å snakke om gutter og menns vilkår, og enkelte mente det var mer betimelig å stille spørsmålstegn ved selve kjønnskategoriene enn å gjøre noe med en laber kvinnerepresentasjon i norsk musikkliv. Et mangfold av innsikter Seminaret bød ellers på et mangfold av innsikter slik det også reiste et mangfold av spørsmål og problemstillinger. En ting er at vi atter fikk bekreftet at musikklivet er verre stilt enn kultur og arbeidsliv for øvrig, med en gjennomgående 20/80-fordeling, eller kanskje snarere en 10/90-fordeling i kvinners disfavør på enkelte områder. En annen ting er bevisstheten om at det må jobbes på flere nivåer om vi skal forsøke å endre situasjonen. Hva enten vi snakker om reproduksjon av stereotype kjønnsbilder i media eller såkalte kjønnsnøytrale rekrutteringspraksiser i høyere utdanning, så behøves det et krafttak om vi skal få til endringer som monner og som varer (trodde noen kanskje at vår generasjon representerer det ypperste nivået innen likestilling i musikk?). Et tredje er at kjønn slett ikke bare handler om representasjon, men om kjønnsbilder, makt og seksualitet. Og hva er nå egentlig kjønn? Spiller det egentlig noen rolle hva slags kropper utøverne har, når maskulin og feminin er historisk konstruerte kvaliteter som kan gjøres av alle kjønn? Eget rom i helvete Fart på sakene ble det likevel ikke før inviterte aktører fra kulturlivet forøvrig entret podiet. Kjønnsdebatten har vært ført med større temperatur innenfor både litteraturen, teateret og filmen enn i norsk musikkliv, og gjesteartistene skuffet ikke. Vigdis Lian fra Norsk Filminstitutt slo fast at både menn og kvinner foretrekker menn når de skal velge, og at det finnes et eget rom i helvete for kvinner som ikke hjelper kvinner frem (- muligens et enda større rom for menn, kom det fra salen). Fagreferent og kritiker Trond Haugen klarte på sin side å avvikle hele kvalitetsbegrepet som kunstlivet som helhet ellers skjuler seg bak for å slippe å ta i kjønnspørsmålet. I tillegg klarte han å påvise hvordan jurysammensetninger på litteraturfeltet som ikke har et bevisst forhold til kjønn, både reproduserer kjønnsskjevheter i tillegg til å forsterke dem. Sist men ikke minst avslørte Agnete G. Haaland fra Norsk Skuespillerforbund at teaterutdanningen med stort hell hadde praktisert en 50/50 kjønnskvotering i en årrekke i favør av menn, uten at kvaliteten hadde blitt forringet, eller at noen hadde påpekt hvor urettferdig dette kan fortone seg for bedre utrustede kvinnelige skuespillertalenter. Det var her det kunne være fristende å ta til orde for å likegodt la kvinner overta alle rollene, slik scenekunsten tidligere har hatt tradisjoner for å fylle alle roller med menn. Hadde det ikke vært for at Erling Aksdal, lederen ved Jazzlinja NTNU, i samme øyeblikk så lyset og erklærte at opptakskomiteen ved hans institutt heretter skulle omkaste alle de tause og implisitte ”kvalitetskriterier” som så langt har stengt for en større rekruttering av kvinnelige instrumentalister til norsk jazz. Frøken kjønn Hvem skal drive spørsmålet om kjønnsbilder og likestilling i norsk musikkliv videre? Seminaret viste at musikerne selv kvier de seg for å heve fanen. Mannlige musikere ser ikke ut til å tro at kjønn har noe med dem å gjøre, de mest etablerte kvinnelige musikerne ser ikke helt behovet, og hvem vil vel være ”frøken kjønn” i norsk musikkliv, når det er som musiker man vil ha oppmerksomhet? Kanskje setter de sin lit til forskerne, men det er en usikker strategi. De som har satt søkelyset på kjønnsskjevheter i norsk musikkliv har så langt vært en engere forsamling av studenter som selv risikerer å få kjønnsstemplet og ende opp med en stigmatisert forskerposisjon. Realiteten er at alle som snakker om kjønn står overfor den sexistiske fella knyttet til valget mellom å bli redusert til kjønn, eller å måtte avskrive kjønnet helt og holdent. Jammen bra vi har Erling Aksdal som på egen hånd har påtatt seg å reformere opptakskriteriene på Jazzlinja ved NTNU. Vi er mange som håper han klarer å holde på overbevisningen hele vegen hjem til opptakskomiteen.

Et Gramart uten dømmekraft?

Artistorganisasjonen Gramart har kjøpt seg eksklusive rettigheter til å veilede artister under årets Bylarm i Tromsø. Avtalen sponser hvert deltakende band med 3000 kroner, men for musikerne kan det vise seg å være en kortsiktig gevinst. I praksis er dette et forsøk på å usynliggjøre Musikernes fellesorganisasjon (MFO), men er en manøver som i mine øyne først og fremst svekker Gramarts troverdighet. Vi trenger minst to rettighetsorganisasjoner som jobber for å styrke musikeres og artisters rettigheter, og begge bør få presentere seg på en slik måte at de fremstår som tilgjengelige og aktuelle. Monopolinstitusjoner har nemlig en lei tendens til å bli fete, arrogante og late. For noen måneder siden meldte jeg meg ut av MFO og inn i Gramart, fordi jeg også er fagorganisert i Forskerforbundet, og syntes det ble litt mye med to fagforeninger. Men akkurat nå har jeg en vammen følelse i forhold til å være organisert i Gramart. Min sympati ligger i denne saken utvilsomt hos MFO, og jeg føler meg ikke lengre overbevist om at artistorganisasjonen er den som er best skikket til å ivareta mine interesser som artist og musiker.

kRiM, korrupsjon og frykt i norsk platebransje

Ikke før hadde vi slått oss til ro med at Platekompaniets dementier og forsikringer om at neida, hylleplass og anbefalinger ikke er til salgs, og at ja, selvsagt har alle plater muligheten til å finne vegen inn i platehyllene, før Dagens næringsliv setter nyttårsraketten I halsen på både artister og bransje med å brette ut bransjens handlingsreportoar når plater skal selges: Prisdumping, hemmelige rabatter og manipulering. Om bransjens menn som står sammen og slår ring om praksiser som ikke tåler dagens lyd og straffer aktører som synger ut. Og om platebutikker som like gjerne selger hylleplass som cd-plater. Den musikalske sirkelbevegelsen er nemlig enkel; skal du selge plater må du synes i butikkene, synes du i butikkene og i tillegg har råd til å sette inn manipulerende tiltak, kan du oppnå listeplassering som igjen fører til radiospilling, som igjen fører til oppmerksomhet fra mediene som igjen er god reklame. Alle som kan lese skjønner hva dette gjør med det musikalske mangfold, særlig når vi vet at platebutikker ikke selger plater utfra en kulturpolitisk begrunnelse. Det er grunn til å spørre seg om små plateselskaper og smalere utgivelser I det hele tatt har en mulighet til å få presentert sine utgivelser? I disse dager jobber det en-kvinnes drevne Not Me Recordings for å bekjentgjøre undertegnedes første utgivelse på nesten 6 år. Cd-en kRiM har ikke et øre til markedsføring, og kan ikke lene seg på noe annet seg selv. Det som har vært av kapital i prosjektet, har så langt gått med til å betale musikere, studio, trykkeri og plateomslag. De som kjenner markedsmekanismer vil antageligvis riste på hodet og si at en slik utgivelse ikke har en sjanse. Vi vet naturligvis at de har rett, men for å være sikker lover jeg å rapportere her om hvordan det går. Kan en plate uten radiopushere komme inn på spillelister og er det mulig for et plateselskap som ikke kan kjøpe hylleplass å få en plate inn i butikken? kRiM skal I følge planen være å få i butikkene den 16 januar. Svaret får du her.

Kan det komme noe godt fra Handelshøyskolen BI?

Rett før jul dukket det opp en kronikk i Aftenposten signert Tine Solvang, Høyskolelektor i musikkbransjekunnskap ved Handelshøyskolen BI. Kronikken belyste helt glimrende hvor stemoderlig musikk behandles i norsk kulturpolitikk sammenlignet med bokbransjen. Ikke minst etterlyste hun Gramart og Gramos manglende rolle som pådrivere for å endre rammebetingelsene for utgivelser i det norske platemarkedet. Kronikken utløste betegnende nok ingen debatt idet musikkpolitikk ligger langt nede på prioriteringslisten for de fleste som løfter pennen i dette landet. Men kronikken er fortsatt å finne på ballades nettsider og anbefales herved fra denne lenken: http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2005121912415157533073/ Der ligger det jammen også en tidligere lesverdig kronikk av Solvang om den samme tematikken.