Bokbransje på tuppa

Den norske bokbransjen er på tuppa om dagen. Ikke bare avdekkes det tvilsomme direktørlønninger og utdelinger av aksjeubytte fra forlagshus med anseelige mengder offentlig støtte, men litteraturens skytsengeler er engstelige for mangfoldet etter at bokbransjeavtalens krav til bokhandlerne om å holde seg med et bredt utvalg av bøker er avviklet. Faktisk så har forfattere i Norge kunnet føle seg rimelig trygge på at bøkene deres har vært å finne å finne i alle landets bokhandlere. Nå er festen over. Det meldes nå om at bokhandlere begynner å vise seg som de kremmere de visselig er; Stadig flere akter for eksempel å basere seg utelukkende på bestselgere, samtidig som de er lettet over endelig å få slippe smale utgivelser som lukter mugg lenge før de er kommet i butikken. Midt i denne varme omsorgen for litteraturens vilkår i Norge, som jeg også deler, melder det seg imidlertid en viss vammenhet. For når opplevde vi en lignende bekymring knyttet til musikalsk mangfold? Saken er at skammelig mange komponister og artister - innenfor alle sjangre - må finne seg i at musikken de har skrevet eller lydfestet blir liggende på lager istedetfor å finne vegen til platebutikken. Innkjøpsordningen for fonogrammer er heller ikke i nærheten av de rammene som gjelder for bokutgivelser. Litteraturens priviligerte status i kulturpolitikken har vært knyttet til en forestilling om skriftspråkets betydning for vår allmenne dannelse. Denne er nå avløst av forestillinger om markedets evne til å drive frem det beste - ikke bare i litteraturen, men i mennesket som sådant. Dette er naturligvis rene besvergelser. Samtidig er det en påminnelse om at alle priviligeringer av kulturuttrykk ikke er eviggyldige sannheter, men har en historie og er et resultat av politiske kamper. Tiden er derfor inne, ikke for å avvikle bokhandlernes forpliktelser til å holde seg med hele bredden av litterære utgivelser, men til å utvide den til å også omfatte landets platekremmere. I det minste bør man undersøke hva slags rammevilkår butikker som prøver å bidra til et mangfold faktisk jobber under. Og når vi er i gang er det ingen grunn til å stoppe der. Det er på tide at man også ser nærmere på de musikalske kreatørerenes arbeidsvilkår. Det er nemlig ikke usannsynlig at majoriteten av norske plateutgivelser er frembragt av artister, musikere og produsenter som jobber for slanter, vage løfter og drømmen om å slå igjennom. Ja, norsk platebransje holdes på mange måter oppe av en idealisme hvis bensin ofte er denne utopiske drømmen om å bli "den neste store". Trodde du at platebutikkene belønner komponister og musikere for at de for egen regning og risiko forsyner dem med varer? Tro om igjen! Selv er jeg spent på om for eksempel min kommende utgivelse "Krim" i det hele tatt blir å finne i butikkene, ettersom vi ikke har penger til å markedsføre den, langt mindre kjøpe hylleplass i landets cd-utsalgskjeder. Jeg betrakter det hele som et slags eksperiment. Det sies at nye musikkteknologier har gjort det lettere for artister uten et stort selskap å gi ut musikk. Men hvordan går det egentlig med en utgivelse i dag som lanseres helt uten PR-budsjett? Følg med her for å holde deg oppdatert!