11.13.2007

Om kvinner, symptomer og statusfall i norske symfoniorkestre

Per Erik Kise Larsen ble i forrige uke bedt om å kommentere et fremtidig scenario med kvinner i flertall i de norske symfoniorkestre, og gav et svar som sendte rystelser utover eteren. Til Ballade.no og i Musikkredaksjonen på P2 har han forsøkt å rette opp sine forsnakkelser, som blant annet innebærer at han har «tillatt seg å være pessimistisk i forhold til at en sterk fremtidig kvinnedominans i orkestrene kan føre til en lavere status for yrket», for å sitere ham selv. Gjennopprettingen lykkes etter min oppfatning bare delvis, og jeg skal her kommentere hvorfor. Kise Larsen hevder at han utelukkende er opptatt av orkestrenes fremtid, og at han følgelig bare har benyttet sjansen til å kaste inn en brannfakkel om sin syke mor. Dette er han imidlertid ikke alene om i europeisk sammenheng, og vi skal ikke lengre enn til Tyskland og Tsjekkia for å finne sterke konservative krefter som endog går til rettssaker for å holde kvinner utenfor de store symfoniorkestrene med lignende begrunnelser som dem Kise Larsen bringer til torgs. Det er med andre ord grunn til å spørre seg om det muligens er i disse kretser Kise Larsen henter næring til sin pessimisme? Dersom dette ikke er tilfelle, savner jeg like fullt at Kise Larsen tar inn over seg at han kan bli tolket i en slik retning. Kise Larsen bedyrer at han ikke tror at kvinner er dårligere musikere enn menn og at det ikke er her skoen trykker for ham. Utspillets opprinnelige temperatur er likevel egnet til å skape skepsis i forhold til Kise Larsens troverdighet i møte med nåværende og fremtidige kvinnelige orkestermusikere. Slik det også reiser spørsmålet om han tror at det vil hjelpe på statusen om man nektet kvinner adgang, samt hva slags eventuelle andre sosiale grupperinger han mener vil kunne føre til et ytterligere statusfall? Et økende utbud av orkestermusikere med ikke-hvit hudfarge? En flom av «komme-ut» historier blant orkesterets eventuelle homser og lesber? I sitt tilsvar på kritikken fremhever Kise Larsen at han føler seg misforstått, og at dersom en kvinne hadde sagt det samme som ham, så hadde hun blitt «kalt en kvinnesakskvinne», formodentlig som en form for honnør, slik jeg forstår Kise Larsen. Jeg vil i stedet si at Kise Larsen her kan takke sin egen forhastede sammenblanding av symptomer, konsekvenser og årsakssammenhenger, slik han også nokså feilaktig går ut fra at det finnes en enhetlig feministisk front hvor feminister står last og brast med hverandre. Slik er det faktisk ikke. Kise Larsens resonnement trekker veksler på teorier om samfunnets kjønnshierarki og hvordan man tenker seg at dette har konsekvenser for hvordan kvinner og menns handlinger og virksomhetsområder verdsettes. I forlengelsen av dette trekker han også veksler på en gammel og velkjent feministisk hypotese, som i korthet kan oppsummeres i formuleringen «der kvinner går inn, går makten ut». Dette er en sammenheng som det har vært spekulert over i forhold til statusfall innenfor andre tradisjonelt mannsdominerte felt, som for eksempel presteyrket eller legeyrket, hvor kvinner altså etter hvert har kommet inn og markert seg sterkere i økende grad. En slik sammenheng har imidlertid så langt jeg kjenner til blitt avvist innenfor begge de nevnte tilfellene, med referanse til helt andre sammenhenger og prosesser, ikke minst med tanke på hvordan forestillinger om kjønn er i sterk endring. Det er derfor viktig å presisere at selv om slike teorier representerer viktige innsikter i forhold til tradisjonelle kjønnsdynamikker, så kan man likevel ikke gå ut fra at de representerer en form for universell «sannhet» som uten videre kan anvendes i hytt og pine, slik Kise Larsen gjør. Vel nok så nyter den klassiske musikken i dag ikke den samme prestisje som den en gang hadde, og vel nok ser man i dag et oppsiktsvekkende flertall av kvinnelige instrumentalister innenfor den klassiske musikkutdanningens institusjoner (det hører med til bildet at dette er den eneste sjangeren hvor dette er tilfelle, innenfor alle andre sjangere er hovedtendensen nøyaktig det motsatte). Den klassiske musikken har imidlertid lenge vist en nedadgående spiral som skyldes helt andre samfunnsendringer enn den Kise Larsen her forsøker å peke ut, og det innenfor en periode hvor symfoniorkestrets medlemmer i overveiende grad har vært menn. Her er det nok å nevne hvordan forholdet mellom finkultur og lavkultur generelt hviskes ut i vårt samfunn, slik også gamle autoritetsformer og sannheter generelt, så vel som gamle sjangere og medier er satt under et økende press. Hva enten vi snakker om forholdet mellom religion og kirke, offentlig og privat, kjønn og seksualitet, etnisitet og nasjonalitet, institusjonsteater så vel som institusjonssmusikk, film og kinosal, bok og litteratur, så står de alle overfor utfordringer som nye medier, sjangere og trosforestillinger innebærer. Det er derfor å håpe at Kise Larsen i neste runde makter å snu på flisa og spørre seg om hvorvidt og på hvilke måter en økende tilstrømning av kvinnelige musikere faktisk kan bidra til å vitalisere den klassiske musikktradisjonen, og i hvilken grad han har tenkt å fremstå som om han også evner å kunne glede seg over den. Ikke fordi kvinnelige musikere i seg selv behøver å innebære musikalsk nyskapning, men fordi orkestrene da vil kunne fremstå som langt mer på høyde med sin samtid, og med det som mer både interessante og troverdige for et bredere publikum enn i dag. Her tenker jeg også på den rollen tungt finansierte kulturinstitusjoner må ha i forhold til å speile et sosialt og kulturelt mangfold i befolkningen, skal den legitimere sin eksistens. Dette er forøvrig et forhold Teaterhøyskolen i flere år har tatt med stort alvor i forhold til å kjønnskvotere mannlige skuespillere, men som de fleste mannsdominerte institusjoner tradisjonelt har tatt svært lett på. Det norske samfunnet er i sterk endring og symfoniorkestrene står derfor potensielt overfor et både mer mangfoldig og selvbevisst publikum enn tidligere. Disse vil nok vite å sette pris på å få se et større spekter av både kjønn, seksualiteter og etnisiteter utfolde seg på podiet, slik de også kanskje i økende grad vil komme til å forvente å få spille selv! I møte med denne type publikumsutfordringer er det grunn til å anta at trusselen om flere kvinner i orkestrene vil fortone seg som en mild hodepine.

0 Comments:

Legg inn en kommentar

Takk for at du kommenterer. Hilsen Anne

<< Home