Om ”kjønnsnominasjoner” i musikk og scenekunst

Susanne Sundfør setter et prisverdig søkelys på praksisen med å nominere artister i kjønnskategorier, og aktualiserer med det også noen upåaktede fellestrekk mellom scenekunst og populærmusikk som kunstarbeidsmarkeder betraktet. Det er nemlig ikke bare innenfor musikk at kandidater nomineres i kjønnede kategorier, det samme foregår i nominasjoner av skuespillerprestasjoner. Saken Sundfør reiser er prinsipielt viktig fordi vi uten en slik todeling blir nødt til anerkjenne kunstnere som innehavere av kompetanser og egenskaper uavhengig av deres kjønnsstatus. Samtidig er det andre likhetstrekk ved de to kunstfeltene som det er vel så viktig å sette søkelyset på, forhold som en kjønnsdelt nominasjonspraksis fungerer både som et symptom på, og som et underliggende premiss for. Nærmere bestemt opererer begge felt med kjønnsnøytrale betegnelser som ”skuespiller”, ”artist” og ”musiker”, samtidig som selve det arbeidsmarkedet de betegner er gjennomgående kjønnsdelt. I scenekunstfeltet viser eksempelvis en dansk undersøkelse fra 2007 at kvinnelige skuespillere som uteksamineres fra skuespillerutdannelsen befinner seg på et arbeidsmarked med et relativt snevert rolleregister, oppsummert som madonna, hore, mor, amme eller ”hun som blir forlatt” (Kirkegaard & Sjørup 2007). Dette til forskjell fra de mannlige skuespillerne som nærmest kan boltre seg i et rikt repertoar av roller hentet fra ”verdenslitteraturen”, samtidig som også den nye dramatikken i all hovedsak byr på et rolleregister tiltenkt menn. Det ser heller ikke ut til å hjelpe at en rekke slike rollekarakterer i andre sammenhenger er å betrakte kjønnsnøytrale (kirurgen, presten, ordføreren etc); Dersom karakterene skal fremstå som troverdige må kjønnet følge med på lasset, eller slik fortoner det seg når rollene skal fordeles. I musikkbransjen er inngangskriteriene tilsynelatende åpne, mens posisjonene i realiteten også her besettes i henhold til et meget begrenset register for de kvinnelige utøvernes vedkommende, som i hovedsak inntar posisjonene som låtskrivere og/eller sangere, mens de mannlige sprer seg utover hele det etablerte registeret av skapende, produserende og utøvende posisjoner. (Og da har vi ikke engang begynt å se på selve utformningen av artistrollene, og det relativt snevre rommet for selviscenesettelser som eksisterer for kvinnelige utøvere innenfor begge felt). Med kultursosiologen Pierre Bourdieu, som betrakter kulturelle praksiser som en type felt der posisjonene for en stor del er distribuert på forhånd, kan vi si at terningen allerede er kastet innenfor både scenekunst og populærmusikk: I det første tilfellet som et resultat av en mer eller mindre offisielt forankret politikk, i det andre som et resultat av uformelle mekanismer, som ikke desto mindre antar karakter av en selvrepeterende struktur. Når nominasjoner av typen ”beste kvinnelige” og ”beste mannlige” artist /skuespiller fungerer som et underliggende symptom og premiss for at dette kjønnsdelte arbeidsmarkedet skal bestå, så er det fordi de bidrar til å opprettholde forestillingen om kjønn som en avgjørende markør av forskjell, noe som igjen legitimerer og forankrer forestillinger om at visse kjønn passer bedre til eller henger mer ”naturlig” sammen med noen roller og posisjoner enn andre. Vi trenger et oppgjør med disse forestillingene, ettersom de står i vegen for at vi som enkeltindivider og på et fritt grunnlag skal kunne innta det mulighetsrommet av posisjoner som i dag finnes, men som i sørgelig stor grad fortoner seg som reservert det ene eller det andre kjønnet på samtidens kulturarena.