kRiM, korrupsjon og frykt i norsk platebransje

Ikke før hadde vi slått oss til ro med at Platekompaniets dementier og forsikringer om at neida, hylleplass og anbefalinger ikke er til salgs, og at ja, selvsagt har alle plater muligheten til å finne vegen inn i platehyllene, før Dagens næringsliv setter nyttårsraketten I halsen på både artister og bransje med å brette ut bransjens handlingsreportoar når plater skal selges: Prisdumping, hemmelige rabatter og manipulering. Om bransjens menn som står sammen og slår ring om praksiser som ikke tåler dagens lyd og straffer aktører som synger ut. Og om platebutikker som like gjerne selger hylleplass som cd-plater. Den musikalske sirkelbevegelsen er nemlig enkel; skal du selge plater må du synes i butikkene, synes du i butikkene og i tillegg har råd til å sette inn manipulerende tiltak, kan du oppnå listeplassering som igjen fører til radiospilling, som igjen fører til oppmerksomhet fra mediene som igjen er god reklame. Alle som kan lese skjønner hva dette gjør med det musikalske mangfold, særlig når vi vet at platebutikker ikke selger plater utfra en kulturpolitisk begrunnelse. Det er grunn til å spørre seg om små plateselskaper og smalere utgivelser I det hele tatt har en mulighet til å få presentert sine utgivelser? I disse dager jobber det en-kvinnes drevne Not Me Recordings for å bekjentgjøre undertegnedes første utgivelse på nesten 6 år. Cd-en kRiM har ikke et øre til markedsføring, og kan ikke lene seg på noe annet seg selv. Det som har vært av kapital i prosjektet, har så langt gått med til å betale musikere, studio, trykkeri og plateomslag. De som kjenner markedsmekanismer vil antageligvis riste på hodet og si at en slik utgivelse ikke har en sjanse. Vi vet naturligvis at de har rett, men for å være sikker lover jeg å rapportere her om hvordan det går. Kan en plate uten radiopushere komme inn på spillelister og er det mulig for et plateselskap som ikke kan kjøpe hylleplass å få en plate inn i butikken? kRiM skal I følge planen være å få i butikkene den 16 januar. Svaret får du her.

Kan det komme noe godt fra Handelshøyskolen BI?

Rett før jul dukket det opp en kronikk i Aftenposten signert Tine Solvang, Høyskolelektor i musikkbransjekunnskap ved Handelshøyskolen BI. Kronikken belyste helt glimrende hvor stemoderlig musikk behandles i norsk kulturpolitikk sammenlignet med bokbransjen. Ikke minst etterlyste hun Gramart og Gramos manglende rolle som pådrivere for å endre rammebetingelsene for utgivelser i det norske platemarkedet. Kronikken utløste betegnende nok ingen debatt idet musikkpolitikk ligger langt nede på prioriteringslisten for de fleste som løfter pennen i dette landet. Men kronikken er fortsatt å finne på ballades nettsider og anbefales herved fra denne lenken: http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2005121912415157533073/ Der ligger det jammen også en tidligere lesverdig kronikk av Solvang om den samme tematikken.