Rocken har en frelser, og hun heter Anna Calvi

Rocken har en frelser, og hun heter Anna Calvi. Calvi er Patti Smith, PJ Harvey, Bruce Springsteen, Jeff Buckley, Neco Case og Nick Cave syntetisert til en overdådig høyere enhet. Man fornemmer alle disse begavede musenes tilstedeværelse, samtidig som en høyest egenartet musiker stiger fram i egen majested. "I‘ll be your man" synger Calvi. Det er et tilbud som ikke er til å stå i mot. Calvi er en av de artistene som får oss til å forstå at en tidlige analysen av rockekritikken som gjennomgående sexistisk - du vet den gangen i hine hårde dager da rocken var den sjangeren som satte standarden for Musikk, og popen og dens "syngedamer" var dens suspekte motpol – i grunnen var altfor enkel, ja en banalisering av hva som her egentlig stod på spill. Rockekritikken var nemlig aldri bare ganske enkelt kvinnediskriminerende – hvilket ikke vil si at den ikke var fordomsfull, generaliserende og tendensiøs – men den var fremfor alt heterofemifob. Det var kritikernes oppgjør med samtidens heteronormative femininitet. De fornemmet – før vi hadde Calvi til å vise veg – at så mange av popens kvinnelige frontfigurer i bunn og grunn var ofre for en stilisert form for femininitet som ribbet dem for alle tegn på karisma, seksualitet – eller autentisitet, for å bruke en litt forslitt betegnelse. Hva de i bunn og grunn etterlyste, slik også jeg i grunnen alltid har traktet etter, var de skeive damenes tilsynekomst – uansett seksuell orientering – de damene som viser en vei ut av samtidens femininiserte kjønnshelvete: baben. Alt blir klart og betydelig, nå når Anna Calvi viser veg.

http://www.annacalvi.com/